Forberedelser

Kompetanse

Et viktig ledd i planleggingsarbeidet er å avklare hvilken kompetanse som er nødvendig innenfor de ulike temaene, og hvilke fagpersoner i kommunen som kan bidra i kurset.  Det er et krav at gruppeveilederen har undervisning- og veiledningskompetanse. Gruppeveilederen skal som hovedregel ha relevant kompetanse innenfor tematikken som berøres i livsmestring i et nytt land. Aktuelle fagpersoner kan være: 

• helsesykepleier
• psykolog
• psykiatrisk sykepleier
• barnevernspedagog
• frisklivskoordinator

For å sikre kvaliteten i gjennomføringen av kurset er det viktig at du og andre bidragsytere har den kompetansen som trengs. Gruppeveileder bør utarbeide et årshjul, der bemanningen knyttet til de ulike temaområdene er avklart og lagt inn i god tid på forhånd.

I tillegg til faglig kompetanse er det spesielt nyttig å ha kunnskap om kultursensitivitet og erfaring med det. Deltakerne som du møter, vil ikke utgjøre en homogen gruppe. De kan ha ulik sosiokulturell bakgrunn, ulike verdier og erfaringer.

Å legge til rette for brukermedvirkning er derfor sentralt. Dette kan blant annet gjøres gjennom aktivt å etterspørre og bruke tilbakemeldinger og evalueringer fra deltakerne.

Mangfoldskompetanse

En viktig del av gruppeveileders mangfoldskompetanse er kunnskap om ulike kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og seksuelle orienteringer. Nyankomne flyktninger som har en identitet som lesbisk, homofil, bifil, trans, personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling (interkjønn) og/eller queer (LHBTIQ+), kan være utsatt for sammensatt diskriminering knyttet til for eksempel etnisitet og religion fra andre deltakere, og fra det norske samfunnet, Personer som er utsatt for sammensatt diskriminering kan også være utsatt for vold og kontroll. Det er derfor viktig at du som gruppeveileder har god kompetanse om disse fenomenene hver for seg, samt har kunnskap om hvordan disse kan forekomme i sammenheng (interseksjonalitet).

Temaene som skal tas opp, berører sentrale verdier knyttet til identitet og mangfold, som griper sterkt inn i den enkeltes liv. Norsk lovgivning, verdier og praksiser i samfunnet kan virke kontroversielle og truende på deltakere som kommer fra et helt annerledes samfunn. Det kan skape reaksjoner.

Norge har utviklet seg til å bli et samfunn der lovgivningen er bygget opp rundt individets rettigheter, uavhengig av kjønn, alder, seksualitet, kjønnsuttrykk, etnisitet og religion. Verdier som likestilling og likeverd står sentralt.

Noen deltakere kan ha bakgrunn fra kollektivistiske samfunn med en patriarkalsk familiestruktur, som blant annet er karakterisert ved at individet er underordnet slekten, og der ære og skam står sentralt.

For å inkludere alle og sikre at alle kan komme med spørsmål og synspunkter, må du være bevisst på disse forholdene. For at alle skal kunne ytre synspunktene sine i plenum, er det en forutsetning at deltakerne opplever klasserommet som et trygt sted der man har aksept og respekt for hverandre.

Et fellesskap der det er lov å være uenige

Deltakerne kan ha ulike erfaringer og tradisjoner knyttet til det å både uttrykke egne synspunkter og håndtere andres meninger. Å snakke om hvordan ulike synspunkter skal komme til uttrykk i klasserommet, er derfor viktig.

Å legge til rette for at alle skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter i klasserommet, kan innebære at det også kan komme fram synspunkter som bryter med de verdiene som ligger til grunn for norsk lovgivning og også med gruppeveilederens egne verdier. Å komme med pekefingeren og insistere på at "I Norge gjør vi det sånn", kan ha motsatt virkning. Deltakerne kan med rette føle seg avvist og gå i forsvarsposisjon. Det er viktig å være bevisst på at ingen skal tape ansikt. Skal læring og refleksjons kunne skje, må man føle seg sett og hørt. Det er derfor viktig å reflektere over hvordan du som gruppeveileder kan legge til rette for at alle skal komme til orde, og samtidig være tydelig på hva norske verdier og lovgivning sier.

Erfaringer fra praksisfeltet viser at det kan være konstruktivt at gruppeveilederen spør hva de andre mener om en sak, dersom en av deltakerne har kommet med et synspunkt som gruppeveilederen oppfatter som kontroversielt. Her kan det komme andre synspunkter fra kursdeltakerne, noe som kan bli starten på en fruktbar samtale i stedet for at ytringen blir avvist. Du som gruppeveileder bør være tydelig på hva norsk lovgivning sier, dersom det er nødvendig i den aktuelle situasjonen. Gjennom en slik tilnærming viser du at du tar deltakernes erfaringer og perspektiver på alvor og bruker dem aktivt. På den måten blir det en reell dialog i klasserommet.

Det er også viktig at du har en beredskap for å håndtere konflikter som kan oppstå i klasserommet. Du bør gripe inn tidlig og på en tydelig måte dersom ytringer blir usaklige eller ufine. Som gruppeveileder er det viktig å sørge for at veiledningen blir gjennomført på en god måte uten at noen blir stigmatisert eller bevisst krenket.

Negativ sosial kontroll i klasserommet

Negativ sosial kontroll kan forekomme både i familier og på andre arenaer. Asylmottak og introduksjonsprogrammet er arenaer der det kan være høy forekomst av negativ sosial kontroll mellom deltakerne. LHBTIQ+-personer kan være spesielt sårbare for å oppleve negativ sosial kontroll fra andre deltakere i introduksjonsprogrammet, og at de kan oppleve dette som et utrygt sted,

Forekomsten av negativ sosial kontroll mellom deltakere kan gjøre læringsmiljøet i klasserommet mindre trygt. Det er derfor svært viktig at du som gruppeveileder har kompetanse i å forebygge, avdekke og følge opp negativ sosial kontroll.

Ytringsfriheten og grensene for den

Det kan være nyttig at du har satt deg inn i sentrale deler av lovgivningen om ytringsfriheten og grensene for den, og at dette også blir tematisert i klasserommet. Grunnloven § 100 slår fast retten til ytringsfrihet.

Selv om ytringsfriheten står sterkt i det norske samfunnet, er den ikke absolutt. Flere norske lovbestemmelser setter grenser for ytringsfriheten. Hatefulle ytringer framsatt mot enkeltpersoner kan være straffbare etter straffeloven § 185: Det å framsette trusler (straffeloven §§ 263 og 264) eller oppfordre til straffbare handlinger (straffeloven § 183) er andre eksempler på at loven setter grenser for ytringsfriheten.

Råd fra praksisfeltet om å legge til rette for trygge og forutsigbare rammer i klasserommet

• Lag en enkel kursinvitasjon der deltakerne ønskes velkommen. Invitasjonen kan inneholde:
• navnet på kurset
• når det starter
• hvilket rom kurset skal holdes i
• hvor lenge hver kursdag varer
• hvem som er gruppeveileder
• Planlegg å snakke om regler som skal gjelde i klasserommet i første kursøkt:
• bruk av tolk
• taushetsplikt – at det som deles i klasserommet, blir i klasserommet
• bruk av telefon
• det å komme tidsnok til timen
• hvordan vi snakker sammen i klasserommet og gir uttrykk for uenighet på en respektfull måte
• Lag navnelapper og sett dem klar i klasserommet.
• Ha en plan for hvor i klasserommet deltakerne og tolkene skal sitte. Plasser deltakerne i språkgrupper, og sørg for å ha litt avstand mellom gruppene. Sett opp språkskilt før deltakerne kommer, slik at det er du som gruppeveileder som bestemmer hvem som sitter hvor.
• Ha et fast kurslokale eller klasserom gjennom hele kurset. Dette skaper trygghet og forutsigbarhet og gjør at dere kan unngå å miste dyrebar tid fordi deltakere eller tolker leter etter riktig rom.
• Start og avslutt veiledningsøkta på samme måte hver gang. Første økt vil være spesiell siden det er en introduksjon til hele kurset. De andre kursdagene kan du for eksempel starte med å ønske velkommen, minne alle på å slå av mobilen og spørre om det er noen som må gå fra klassen tidligere i dag. Gå deretter over til å snakke om dagens tema, eventuelt med en kort runde med repetisjon fra forrige gang. Rollen din som gruppeveileder underveis er å sørge for at alle får sagt det de har på hjertet, innenfor aktuell tidsramme. Det innebærer også å stoppe dem som eventuelt snakker for mye, og å forsøke å få i tale dem som  sier lite.
• Mot slutten av samtalen holder du øye med tiden og sier gjerne til deltakerne:
• "Nå er det 5–10 minutter igjen av tiden vår. Har dere noen spørsmål til meg?"
• "Er det noe mer dere ønsker å si?"
• "Du nevnte … Jeg vet ikke helt om jeg forsto deg riktig. Mener du at …?"
• Avslutningsvis kan du etter en kort oppsummering av punktene takke deltakerne for alle de interessante tankene og synspunktene de har delt, og tolken for innsatsen. Til slutt takker du for i dag.

Bisittere

Noen kommuner har gode erfaringer med å bruke en bisitter sammen med gruppeveilederen, spesielt hvis det er mange deltakere på kurset. Erfaringsmessig kan tematikken være krevende for en del deltakere, og den kan også trigge ulike reaksjoner hos tolken. Det å være to om å ha oppmerksomhet på reaksjoner og det som utspiller seg i klasserommet, kan derfor bidra til å gi trygge rammer i gjennomføringen. Bisitteren kan bistå deg dersom det blir uro i rommet, enten med rolig tilsnakk til dem det gjelder, eller å følge deltakerne ut ved behov. Bisitteren kan også bistå deg med hjelpespørsmål og utfyllende kommentarer ved behov. I tillegg til selve gjennomføringen kan det være hensiktsmessig å være to for å forberede og evaluere kurset.

For å skape størst mulig trygghet og forutsigbarhet for deltakerne anbefaler vi at du som gruppeveileder og bisitter deltar på alle kursøktene, også når det er leid inn en ekstern innleder for enkelte temaer. Dere vil dermed ha oversikt over hva som er blitt formidlet og diskutert i alle kurstimene og observere om det er noen deltakere som trenger ekstra oppfølging. I en slik situasjon kan dere enten selv delta i affektregulering eller oppklaring av spørsmål, eller veilede deltakeren direkte til annen instans. Dette kan være til helsesykepleier, rådgiver, fastlege eller andre.

I likhet med gruppeveilederen bør bisitteren ha erfaring fra å jobbe med flyktninger eller innvandrere og ha kunnskap om kultursensitivitet og mangfoldskompetanse.

Traumebevisst tilnærming

De fleste flyktninger kommer fra land med krig og konflikt. Mange har vært utsatt for store stressbelastninger både under og etter flukten til Norge.

Grunnpilarene i traumebevisst omsorg er trygghet, relasjon og følelsesregulering (affektregulering). Et klasseromsmiljø preget av trygghet og forutsigbarhet, der alle kan delta og føle seg hørt i veiledningen om disse temaene, kan gi deltakerne viktig sosial støtte.

Reaksjoner og atferd gruppeveilederen kan møte i klasserommet

Å ha veiledning i et klasserom med nybosatte flyktninger kan by på noen utfordringer for deg som gruppeveileder. Selv om alle forberedelsene er gjort grundig, kan det oppstå uventede situasjoner i løpet av en veiledningsøkt. Det kan være deltakere som plutselig blir aggressive og går ut av rommet, noen kan begynne å gråte og det kan oppstå høylytte diskusjoner. Noen kan sovne eller se fjerne eller apatiske ut, mens andre kan bli urolige eller få andre typer reaksjoner.

Slike reaksjoner kan av og til komme helt brått, mens andre ganger er det mulig å se at det bygger seg opp til en utagering. De ulike reaksjonene er individuelle og har forskjellige årsaker. Det som er viktig å kjenne til som gruppeveileder, bisitter eller innleder, er at mange reaksjoner kan komme som følge av deltakernes traumeerfaringer, og at deltakerne kan oppleve triggere i veiledningssituasjonen. Det kan være hensiktsmessig å være i forkant av uventede situasjoner og være bevisst på sin egen reaksjonsform eller respons. Hvordan du som gruppeveileder eller bisitter reagerer på ulik atferdsendring, kan derfor være nyttig å reflektere over i forberedelsesfasen.

Plassering

De fleste flyktninger har traumeerfaringer i større eller mindre grad. Personer med sterke traumeerfaringer trenger i spesielt stor grad trygghet og forutsigbarhet. Å sitte med ryggen mot døra kan skape utrygghet. Det er derfor viktig også å ha dette i mente under planleggingen av kurset. Et råd fra praksisfeltet er at gruppeveileder eller bisitter alltid bør sitte nær døra for å ta imot eventuelle gjester eller deltakere som kommer for seint. Dette bidrar til å skape trygghet. Bisitter kan da også ha oversikt over gruppen og kan fange opp og også bli med dersom noen trenger å forlate klasserommet for en stund.

Kommuner har ulike erfaringer når det gjelder plassering av deltakerne. Noen har gode erfaringer med å la deltakerne sitte rundt et bord der alle ser hverandre, og der gruppeveilederen sitter på lik linje med deltakerne. Dette kan imidlertid være utfordrende å få til i store grupper. Andre erfaringer tyder også på at det kan oppstå uheldige situasjoner med «blikking», sosial kontroll osv. med en slik plassering dersom gruppeveileder og bisitter ikke følger med. For noen deltakere kan det være utfordrende å sitte med ansiktet vendt mot de andre deltakerne, ikke minst hvis de får synlige reaksjoner på bestemte temaer som tas opp. Det er derfor viktig at du som gruppeveileder vurderer ulike sider ved valg av plassering i klasserommet. Dersom enkelte deltakere har spesielle behov når det gjelder plassering, er det viktig at du legger til rette for dette på en diskré og hensynsfull måte.

Triggere

Når deltakere har en utagerende eller avvikende reaksjon i klasserommet, er det vanligvis en grunn til dette. Noe som har skjedd eller blitt sagt i klasserommet, kan ha trigget responssystemet hos deltakeren. Hva som var triggeren, er ikke alltid like enkelt å finne ut av, og deltakeren er ikke nødvendigvis selv bevisst på hva dette har vært. Triggere som utløser en reaksjon, kan være lyd, lys, lukt, syn med mer. Det er noe som minner vedkommende om en situasjon personen har vært i før, og som personen forbinder med noe ubehagelig.

Her er noen konkrete eksempler på hva som kan utløse uventede og uønskede hendelser i et klasserom:

• Lukten av en parfyme eller såpe kan minne en deltaker om en tidligere hendelse.
• En alarm (brann eller lignende) kan gi minner om tidligere situasjoner som har vært farlige.
• Synet av uniformerte personer kan minne deltakere om vonde hendelser.
• Et bilde fra hjemlandet eller en person som er kjent, kan trigge ubehagelige minner og tanker.
• Å sitte innerst i et hjørne langt fra vindu eller dør kan minne om situasjoner der deltakeren har vært fanget og ikke kommer ut.
• En tekstmelding fra en slektning kan utløse akutte følelser og handling.

Det er vanskelig for deg som gruppeveileder å være hundre prosent forberedt på slike hendelser. Likevel beskriver disse eksemplene noe av hva som kan forårsake situasjoner som brått kan bli noe mer krevende å håndtere enn forutsatt.

Bruk av tolk 

En forutsetning for at kurs i Livsmestring i et nytt land skal kunne være dialogbasert, er at deltakerne både forstår det som blir formidlet, og selv kan stille spørsmål og ta aktivt del i samtaler og diskusjoner. De ulike temaene bør tilbys i samarbeid med tolk, flerspråklig lærer eller annen språkstøtte.

Dersom kommunen skal bruke tolk, anbefaler IMDi at kommunene bruker frammøtetolk. Dette gjelder spesielt i gruppeveiledning og der det er flere språkgrupper til stede, noe som gjør at det trengs flere tolker. Erfaringsmessig vil en del kommuner ha utfordringer med å skaffe tolker på alle aktuelle språk. I så fall kan fjerntolking likevel være et godt alternativ. Det er tolkeloven som regulerer bruk av tolk. Les mer om bruk av tolk i introduksjonsprogrammet her.

Ressurspersoner fra sivilsamfunnet

I noen av temaene kan det være aktuelt å invitere inn bidragsytere fra sivilsamfunnet i formidlingsarbeidet. Sivilsamfunnet omfatter frivillige organisasjoner og ressurspersoner i miljøer de har tilknytning til. Det gjelder for eksempel tematikken i «Retten til å leve et fritt og selvstendig liv», som blant annet handler om negativ sosial kontroll og LHBTIQ+. Endringsagenter, som har gjennomført RVTS Vest sitt nasjonale opplæringstilbud, kan også være en god ressurs å bruke i veiledningen. Disse endringsagentene er personer som jobber frivillig mot negativ sosial kontroll i egne miljøer og/eller i frivillige organisasjoner. Det finnes en oppdatert oversikt over lokale endringsagenter på endringsagenter.no.

Når det skal samarbeides med representanter fra sivilsamfunnet, bør du sette av nok tid i forkant av bolken, for å avklare rollene og sikre en felles forståelse av hva den enkelte skal bidra med.